Min første ordentlige jobb var som lærervikar på Senja. Dit kom jeg sjøveien. Over 20 år senere er det fortsatt viktig å holde riksveien langs kysten åpen hver dag, hele året.
Jeg var 18 år og hadde fått min første «ordentlige» jobb. Som lærervikar på yttersida av Senja. Med mammas «amerikalignende» koffert steg jeg om bord på hurtigruta i Bodø. Den tok meg til Finnsnes. Videre gikk veien med buss og ferge. Det var andre alternative reisemåter til Senjahopen, men dette var den mest praktisk den gangen.
Jeg husker ikke så mye av reisen. Men det var ikke min første og heller ikke den siste, med hurtigruta. Jeg kan vagt minnes at jeg med skolekoret dro med hurtigruta fra Tromsø til Bodø. Noen år senere tok hurtigruta håndball-laget mitt fra Bodø til Leknes til de årlige håndballturneringene. Hurtigrutene var små og gamle, men de gikk – selv i vinterstormene. Minnene er gode, selv om vi var kvalme og sjøsyke alle barn.
Og når mormor fra sør kom på besøk stilte hun klokka etter når hurtigruta la til kai. – Var den forsinket eller ikke? Hun fulgte skipet, dag som natt.
Med årene ble jeg voksen, ble journalist og flyttet til Narvik som den gang var hovedsetet til det tidligere hurtigruterederiet OVDS. Noen av mine beste venner jobbet for hurtigruterederiet i byen - faktisk uten anløp av selve hurtigruteskipene. Men mine venner hadde jobber. Viktige jobber. Og skipene kom av og til på besøk til oss i Narvik. De nye. Flotte. For å døpes. Da hurtigruteskipet Richard With ble klasket med sjampisflaska ved malmkaia i Narvik var det jeg en av journalistene som overvar dåpen. Det var stort for lokalsamfunnet.
Nå bor jeg i sør. Men er fortsatt «avhengig» av hurtigruta. Min kjære far har bosatt seg på yttersida av Lofoten, og hva er en mer naturlig reisemåte enn å ta hurtigruta deler av strekningen. Han setter bilen og seg selv på båten, og nyter reisen langs kysten. Ikke den eneste reisemåten, men veldig praktisk og ikke minst behagelig og vakker.
Nå kan det høres ut som jeg har et særdeles nært forhold til hurtigruta, men det er egentlig ikke tilfelle. Jeg har heller ikke vært en spesielt aktiv bruker av den. Men når samferdselsminister Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) åpner for færre avganger med kystruta Bergen-Kirkenes – noe hun gjorde i går - så kan jeg forstå at folk langs kysten raskt reagerer negativt. For hurtigruta er for mange et nasjonalsymbol. Det er sysselsetting. Det er turisme. Det er transportåren for folk og gods. Det er riksveien langs kysten. Og som lederen i Stortingets transport- og kommunikasjonskomité, Knut Aril Hareide så riktig uttalte til NTB i går: «Man stenger ikke en riksvei to dager i uka».
Jeg håper for alles del at den ikke stenges.
Idet meldingen fra samferdselsdepartementet ble kjent i diverse nettaviser i går formiddag, kom som sagt reaksjonene raskt blant annet fra nord. Her er utdrag fra noen – og de går ikke akkurat i Kleppas favør.
«Kan ikke politikeran dær sør reise til h*****..og la politikeran i troms og finnmark bestemme ka som e rett og rimelig for folk langs kysten når det gjelder h-ruta.
«Vi kan jo kutte i tog/trikk trafikken dær sør, det funke jo dårlig uansett?»
«Di kan jo kutt noen togstopper mellom Gardemoen og Asker og i samme slengen, så spara di jo enda mer, tullingan som styra med samferdselen i Norge»”
«Trur du ikke helvetet hadde vært løs om dem kuttet ned på togrutene? Dem som styrer er som du sier tullinger, vi her oppe må gjennomgå til fordel for dem sørpå, slik har det alltid vært.»
«Hurtigruten er jo den norske kyst sin stolthet, historien til Hurtigrutene og fram til moderne tid er jo en del av arven til Norge. Tenk på hva de gjør med de små anløpene mellom Kirkenes og Bergen hvis de hopper over. Politikeren bør slutte å stikke hodet i sanden som strutser og bruk skattebetalerne sine penger på mere viktigere saker?»
«Kutt heller samferdsel på sør og østlandet så ser en hva det vil bli for et ramaskrik der nede? At det er politikere med vakuum mellom øra, ja det ser en jo hver dag. Gjelder det og kutte ned så blir det mest i distrikta , og ikke der en har alt fra før!! Kjære politikere husk neste år er det kommunevalg, og så er det stortingsvalg i 2013, og folk i distrikta glemmer ikke.»
Vi glemmer. Heldigvis. Men vi glemmer ikke alt. Vi minnes også. Som jeg minnes mine opplevelser med hurtigruta. Og forhåpentligvis får jeg mange flere langs denne flotte kystveien.
Vi er ikke alltid like rasjonelle. Også heldigvis egentlig. Det viser med all tydelighet også de første reaksjonene jeg plukket opp på nettsteder i går. De er ikke nødvendigvis rasjonelle, men tegn på tydelig frustrasjon og følelser. Og for mange handler hurtigruta om nettopp følelser, identitet, samhold, historie – og for noen selve livsnerven til livet langs kysten.
Det er viktig at du husker det, Kleppa, når du skal avgjøre hvor mange ganger i uka det skal seiles langs kysten. Og jo da, jeg er enig i at riksveier ikke skal holdes åpen for enhver pris, men du bør kanskje betale en litt høyere pris denne gangen?
«Dette er togføreren. Vi vil gjerne opplyse om at vi vil ankomme Drammen stasjon i rute?»
Jeg har som sagt flyttet fra nord til sør. Jeg er togpendler mellom Drammen og Oslo. Jeg har ventet mye på tog, spesielt i vinter. Noen ganger kom toget - sent. Andre ganger kom det ikke.
Så til dere i nord: La ikke frustrasjonen gå ut over oss som tar toget i sør. Vi har vårt å stri med. Og ingen er tjent med at kampen for et godt hurtigrutetilbud blir en slags klisjéaktig krig mellom båttilbudet langs kysten og togtilbudet i sør.
