Det første mange tenker på når de hører ordet streik, er hvilke negative konsekvenser det får «for meg». Og media hjelper til.
Den omfattende mediedekningen av streikevåren har hatt en hovedinnretning som dreier seg om hvilke negative konsekvenser en streik får for tredjemann. Forsinkelser på flyplasser, skitne bedrifter og mangel på muligheter for å få tatt ut penger av minibanken. For ikke å snakke om tomme polhyller. Dagbladet hadde en forside som varslet «alt om streiken». Jeg trodde vi skulle få vite noe om lønnsnivå, krav og streikevilje, men nei. Det var helt andre problemstillinger som sto i fokus.
I denne situasjonen er det viktig å minne om hvilke positive sider en streik har, og, ikke minst, hvilken rolle streikeretten har i vårt samfunn. For selve demokratiet. For hele streikeretten er regulert i Hovedavtalen som en del av spillereglene. I utgangspunktet er arbeidsgiveren den sterke part. Arbeidere som står alene er svake og vinner ikke fram overfor en bedriftseier med styringsretten på sin side.
Det er her hele vitsen med streikeretten kommer inn, som igjen bygger på organisasjonsfrihet og retten til å inngå landsomfattende tariffavtaler. En rekke elementer samlet gjør at det skal bli en balanse i styrkeforholdet mellom arbeidstaker og arbeidsgiver. Det er forbudt å streike store deler av året. Fredsplikt gjelder. Men i forbindelse med et tariffoppgjør er det lovlig. Når arbeidere opplever at de bare får smuler igjen av den verdiskapningen de står for, har de det legale kampmiddelet streik å ty til.
I Norge blir ikke dette brukt i tide og utide, noe statistikk viser. Men i vår har streik blitt benyttet i mange tilfeller. Og når vi ser på hvor streik er blitt anvendt, er det stort sett på områder der de lavtløntes kamp har stått i fokus. Det gjelder renhold, vekterne og minstelønnssatsene hos bygningsarbeiderne, som ble hevet kraftig. Det gjelder vikarer og midlertidig ansatte innen transport som har fått sin trygghet vesentlig styrket. Det gjelder ikke minst de lavest lønte innen Fagforbundet, som har fått betydelig økning av minstelønnssatsene.
Dermed har disse streikene i stor grad vært en kamp for mindre inntektsforskjeller. Dette er bra for de som tjener minst og det er bra for samfunnet. Land med små inntektsforskjeller er bedre for innbyggerne når det gjelder kriminalitet, fattigdomsbekjempelse og helse, noe forskning har vist.
En annen side av saken er at fagbevegelsen fra tid til annen trenger å «trimme apparatet». Det skjer svært mye under en streik. Mange medlemmer går aktivt sammen om en sak de opplever som åpenbart rettferdig. Det gjelder fordelingen av samfunnsgodene, og retten til å kjempe for sin anstendige andel. Flere blir bedre kjent, man utfører en kollektiv, aktiv handling. Dette fører vekk fra passivitet og frustrasjon, og gir det enkelte medlem og fagforeningen troen på at det nytter å gå sammen om gode formål. LO-Aktuelt har tidligere oppsummert streikevåren og konkludert med at streikene i stor grad førte fram.
Endelig endrer det som regel styrkeforholdet vis a vis arbeidsgiversiden, noe som er nødvendig for å skape en balanse som unngår det vi har sett i mange andre land, nemlig at rike bedriftseiere og deres organisasjoner kjører over arbeiderne på det groveste.
Det er ikke oss imot om mediefokuset blir dreid i denne retning ved neste korsvei, for å si det sånn.
Begrenser profitt for de store
Velferdsstaten og middelklassen
