Samvirkeidéen har levd mer enn 130 år lengre enn Reitans butikkjede. Det er virkelig verdt en liten feiring og en festtale.
Jeg skal ikke beskylde superkjøpmann Odd Reitan for å være historieløs, men da han nå i helgen samlet 1.200 mennesker for å feire egen suksess gjennom mer enn 30 år, var noe av det viktigste han hadde å si til sine egne pliktmessig applauderende butikkdrivere, at han har hatt en av sine viktigste konkurrenter – Coop-familien – i halsen i like mange år. En litt sær og underlig måte å feire på, kanskje.
Samvirkelagsformen har tross alt «bare» eksistert i vel 130 år mer enn Reitans egen butikkjede. Selve samvirkeidéen er så langt unna det Reitanfamilien driver med at det er her det begynner å ligne på noe historieløst. At Reitan også velger å harselere over hvem som faktisk eier Coop-butikkene, bekrefter at irritasjonen, eller kanskje det er misunnelsen(?), må sitte veldig dypt. Coop-butikkene har 24 prosent av markedsandelen på dagligvarer i Norge, mens Reitans butikker «bare» har 20 prosent. Sånn nevnt for ordens skyld.
Det var en gruppe bomullsvevere i Rochdale i England som dro i gang de første samvirkebutikkene. De var dårlig betalt, bodde dyrt i fabrikkens boliger, og måtte ofte handle dyrt i fabrikkens egne butikker. I 1844 rottet de seg rett og slett sammen, importerte de viktigste basisvarene selv, åpnet egne butikker og fikk dermed kontroll over egne midler. Overskuddet ble brukt til å utvide virksomheten, mens det etter hvert ble mulig også å betale tilbake et lite kjøpeutbytte til eierne, dvs. de som hadde meldt seg som medlem i eget samvirkelag. Etter snart halvannet hundreår er prinsippet akkurat det samme. Så når Reitans nærmeste geografiske konkurrent, Trondos – som er landets suverent største samvirkelag – i en tiårsperiode har tilbakebetalt til sine medlemmer et kjøpeutbytte på mer enn 800 millioner kroner, bekrefter det bare at selve samvirkeidéen fortsatt er liv laga.
Reitan og hans familie har personlig tjent fett på butikkvirksomheten. Hans beste butikkdrivere likeså. Men der stopper det også. Et samvirkelag eies faktisk av kundene, dvs. de som har medlemskap i samvirkelagene rundt om i landet. Og det er de som altså får utbytte av butikkdriften. Ingen andre. Hvis Reitan vil legge ned en butikk, selge unna varelager, utstyr og lokaler, kan han selv beholde hele overskuddet hvis det blir noe igjen. Hvis derimot et samvirkelag legges ned, skal det som eventuelt blir til overs, settes på egen konto som bare kan benyttes til opprettelse av et nytt samvirkelag på et senere tidspunkt, eller – hvis det ikke lar seg gjøre – brukes til allmennyttige formål etter helt spesielle kriterier. Stort mer forskjellige verdener er det vel ikke mulig å konstruere innenfor handelsvirksomheten.
Så jeg kan bare gratulere Reitan med mer enn 30 års vellykket handelsvirksomhet, men har nok fortsatt hjertet godt forankret i den ganske tiltalende samvirkeformen. Den har fortsatt mye godt i seg og har vist seg svært levedyktig. Og i motsetning til Trondos-direktør Torbjørn Skei, tror jeg ikke at det ligger en kooperatør i Odd Reitan. Dertil er avstanden mellom veverne fra Rochdale og måten å feire egen fortreffelighet på, altfor stor.
