Barnevernet svekkes av byråkrati, samtidig som ressursene ikke strekker til. Nå lekkes det om større satsing. La oss håpe det stemmer.
Barnevernsarbeidere har noen av de viktigste jobbene i samfunnet. De tar seg av de svakeste, de som må ha hjelp - ofte akutt - for å kunne leve et anstendig liv. Utdanningene er bygd betydelig ut over flere tiår, men fortsatt kreves større ressurser, mer faglighet og bedre koordinering mellom ulike nivåer.
Kommunene fikk tildelt midler til 400 nye stillinger til barnevernet for i år. Resultatet blir at 173 stillinger kommer på plass. Statsråd Audun Lysbakken mener det er for dårlig. Kommunenes interesseorganisasjon, KS, heller vil fokusere på andre utfordringer innen dette feltet.
Selvsagt er det mange utfordringer, blant annet byråkratiet i den statlige barneverntjenesten, men 400 stillinger vil uansett være et viktig skritt i riktig retning, selv om det bare utgjør en snau stilling pr. kommune i gjennomsnitt.
Nå har det lekket ut at barnevernet vil bli styrket i forslaget til statsbudsjett for 2011. Det sies også at det vil bli en eller annen form for øremerking. Dette er positive signaler. Det viser seg at kommunene ikke alltid prioriterer etter de sentrale myndighetenes intensjoner, og at det går ut over en tjeneste som barnevern. Erfaringer fra den tiden Matz Sandman var barneminister viser at det går an. Han øremerket midlene, noe som førte til et betydelig løft for de svakest stilte.
Men selvsagt er det mange problemer i en så krevende etat som barnevernet. En av dem er et inneffektivt byråkrati. Det ble slått fast i en Fafo-undersøkelse som kom i fjor høst, ført i pennen av forsker Heidi Gautun. Stikkord fra den undersøkelsen var byråkratisering, mangelfullt tiltaksapparat, manglende kapasitet og uklare ansvarsforhold. Fredag presenterer hun en oppfølger om samarbeidet mellom kommune og stat innen barnevernet, med tittelen «Det nye barnevernbyråkratiet II».
I en kronikk i Aftenposten skriver Erling Segelstad at statens barnevern tilsynelatende bruker sine midler på et byråkrati som eser ut med jurister, økonomer og BI-utdannede folk, og at det ikke er tillitvekkende. «De barnevernfaglige profesjonene oppleves stadig mer som tjenere for den nye maktstrukturen», skriver han.
Det blir ingen god situasjon når bufetat (det statlige barnevernet) stadig vekk overprøver de avgjørelser som fattes lokalt. Det fører til misnøye og mismot lenger ned i rekkene, hos de ansatte som virkelig føler hvor skoen trykker.
Barn som opplever omsorgssvikt kan risikere å vente i åtte til ti måneder på å få plass i fosterhjem, skriver Segelstad og legger til at plassene ofte ikke er tilpasset barnets behov. Andre rapporterer om det samme, nemlig om mangel på differensierte plasser tilpasset de barn og ungdommer som har behovene. Dette er signaler som bør tas på alvor.
